Jeg syns årets Snøfall er super fin og den belyser mange ulike aspekter av livet og samfunnet som barna våre vokser opp i og med. Den tar for seg hvordan det er å leve med syke familiemedlemmer, den tar for seg sjalusi, den tar for seg kampen mellom det gode og det onde, den tar for seg at så lenge man tror på noe så kan det gå i oppfyllelse. Videre viser den alle de ulike familiesammensetningen som finnes i samfunnet( Selma som bor hos Ruth, Kjell som er pappaen til Håkon, Noah som lever sammen med mamman sin, så har du Pil og Amina som bor i snøfall sammen med moren til Pil og Mo). Den tar for seg etiske dilemmaer når en av nissen tar noen valg som kun gagner henne selv, men vet ikke konsekvensens av valgene sine. Den viser mangfoldet som finnes i samfunnet vårt i dag både på godt og vondt. Hvorfor skal dette skape så stor furore lurer jeg på?
Jeg har også fått med meg kritikken og debatten (hvis man kan kalle det det?) i ulike kommentar felt på Facebook. Og jeg ser at her rører denne med mange følelser hos folket der ute, men at voksne mennesker kan bli så stygge mot hverandre i et kommentarfelt på Facebook sier meg også at her er det flere som ikke har forstått tematikken eller sett snøfall selv. Jeg kan forstå at de som lever med sykdommen kreft i nærerelasjoner kan oppleve det som at de aldri får en pause fra sykdommen, men er det da ikke fint at den blir belyst på en slik måte som det gjøres i Snøfall? Den viser begge sider av det å leve med dette i en familie- hvor det er gode dager (pepperkakebaking, positive, men realistiske meldinger fra sykehus) til de mindre gode dagene (mor blir dårlig, må på sykehuset igjen for behandling) og midt oppi alt dette så viser den til det båndet som man har mellom barn og foresatte hvor de viser kjærlighet og omtanke for hverandre, er ikke dette en god måte å vise hvordan dette kan være å leve med? Jeg har selv levd med kreft i nære relasjoner og bruker dette som et fint samtale emne med min datter og mine to andre barn. Og ved at jeg ser Snøfall sammen med datteren min så er jeg tilstede i serien sammen med henne og kan svare henne på ting hun lurer på? Er ikke alltid jeg har svaret på det hun lurer på, men da er det lov å si det også kan vi finne ut av det sammen. Men jeg kan alltid svare henne på hvordan jeg opplevede det å ha folk nære og kjære for meg som hadde kreft. Gjennom dette så viser jeg henne at alle følelser er lov og at jeg er her for henne når hun trenger meg. Vi er SAMMEN om dette.
Jeg jobber også i barnehage og der har jeg barn som jeg daglig er sammen med som også har opplevd dette og som lever med dette nå, hvor dette gir muligheter til å la de få snakke ut eller stille spørsmål på det de undrer seg over når det kommer til sykdommen. Noen ganger så kan det være vanskelig å snakke om dette hjemme, tenk så fint at vi som er i barnehager og på skolen kan møte de barna der. Men alt handler om hvordan vi som voksen møter barnas spørsmål, uttrykk, følelser og behov. Så hvorfor ikke se på denne SAMMEN?
Ser det er flere som sier at barna deres ikke får lov å se på Snøfall da den er trist og at man ikke har fanget magien fra tidligere kalendere? Da må jeg spørre om har dere selv sett på den? Snøfall 2 er jo full av magi, håp, kjærlighet, nestekjærlighet, tillit og tro. Hvorfor skal barn skånes mot det som er ubehagelig og skummelt? Er det fordi vi som voksen ikke har tid til å møte barna våres uttrykk i etterkant? Eller er det fordi vi voksen ikke selv har regulert våre følelser og behov, så da curler vi bort det ubehagelige slik at barna våre ikke møter på det, og vi selv ikke trenger å konfrontere våre egne demoner? Da lurer jeg på hvordan det vil bli for barna den dagen de står der uten noen trygge voksen som kan møte dem og deres følelser på en god måte og gjøre dette SAMMEN med barna?
Jeg stiller meg også undrende til at barna skal skånes for Snøfall2, men å få fri tilgang til sosiale medier, tv, filmer og nyheter det skal de få ha? For det har barn i dag gjennom smarttelefoner (som barn ned i en alder av 1-2 år har), de har nettbrett hjemme og på skole, de har tilgang til uendelig mange kanaler på tv gjennom strømmetjenester, de spiller spill online med folk over hele verden og det er gjør de ofte alene! For det er ikke å legge under en stol at ofte så får barna tilgang på disse digitale verktøyene når vi som foresatte bare skal ordne med middag, eller vi må sjekke noe, eller ordne med noe annet- for da er barna opptatt med noe. Tror mange kan kjenne seg igjen i dette- jeg også gjør dette. Så her skal jeg ikke peke finger på noe eller noen, men det som kanskje skiller meg fra noen andre er at jeg lar barna mine få erfare og oppleve ting som er skummelt og ubehagelig. De må rydde opp i rotet sitt selv, har de gjort noe dumt må de rydde opp selv. Har de opplevd noe som er vondt eller kjent på en følelse av sjalusi, sinne, trist etc. så møter jeg dem på det de har behov for- jeg anerkjenner følelsen de har, men jeg skyver de ikke under et teppe eller tuller de bort jeg tar de på alvor! også har jeg alltid tid til å være SAMMEN med dem i disse emosjonene og situasjonene.
Så hvis du har orket å lese hele teksten her nå så er det noe som går igjen-SAMMEN. Så kan vi ikke SAMMEN møte barnas følelser, behov og uttrykk? og gi barna de verktøyene de vil trenge i livet til å mestre livet- for livet består av både gode og dårlige dager.
